Jeg hadde en ubehagelig opplevelse for noen dager siden. I barnehagen har vi et lite skogholt. Vi ser at det står en dame i skogen og ser på oss og etter en kort stund så kommer hun fram og spør hvorfor vi ikke trøster et barn?
Barnet sitter på en benk med en voksen ved siden.
Jeg spør damen hva hun mener og hun sier at hun har sett på lenge og at det ikke er noen som trøster barnet. - Men vet du hva som har skjedd da, spør jeg. Kanskje barnet gråter fordi det har fått tilsnakk? Eller kanskje barnet trenger litt tid på seg til å få lov til å gråte. Det er jo en voksen der…
Nei, hun vet ikke hva som har skjedd men hun er spesialpedagog og det er ikke normalt at et barn gråter pga. tilsnakk. Da måtte det være noe med hvordan den voksne hadde snakket til barnet på.
Jeg syntes dette var en ganske ubehagelig situasjon for damen ville ikke høre at det som faktisk hadde skjedd var at to barn hadde kranglet og begynt å dytte på hverandre. De voksne snakket med begge barna om hva som hadde skjedd og prøvde å hjelpe barna til å løse konflikten. Dette ene barnet som
gråt er et barn som trekker seg vekk fra voksne og de andre barna dersom det er en konflikt. Uansett om barnet er en del av det eller ikke. Jeg har tenkt mye på situasjonen i etterkant og på den ene siden blir jeg sint og irritert over damen som ikke ville høre og som kanskje forteller sin versjon videre uten å vite hva som hadde skjedd. På den andre siden tenker jeg på om det er vi som gjør feil når vi prøver å snakke med barnet som tydelig ikke vil? Men er ikke det jobben vår å både trøste, men også kunne hjelpe barna i konflikthåndtering?
Janne
Hei, Janne!
Jeg forstår veldig godt at du opplevde dette ubehagelig. Samtidig har jeg litt lyst til å ta hatten lett av for denne dama som ”blander seg inn”. Med det mener jeg ikke at hun hadde rett i det hun sa, men det faktum at hun sa fra om noe hun trodde var galt, har jeg sansen for. Jeg er sikkert ikke den eneste som har observert barn bli behandlet dårlig av voksne *uten* at jeg har gjort noe… Vi trenger vaktbikkjer! Når det er sagt: sannsynligheten for å se hele bildet når en befinner seg på utsiden av en situasjon, er veldig liten. Det burde hun selvsagt vært ydmyk i forhold til…
Det gode som helt klart kom ut av denne hendelsen, er at du har tenkt mye over det som skjedde og at hennes ”tilsnakk” førte til refleksjoner rundt mange viktige spørsmål. Det er alltid bra!
Jo; jeg mener vi skal trøste og samtidig lære barna konflikthåndtering, som du sier. Det betyr av og til at vi må stå løpet helt ut sammen med barnet, noe som vil medføre følelsesutbrudd, også gråt. ”Cluet” er å få slike situasjoner til *å ende godt* for alle parter. Utfordringen blir å handle på måter som ivaretar barnet i situasjonen i så høy grad som mulig. Ingen av oss liker tilsnakk eller at andre viser oss våre negative sider. Ei heller små barn.
En god hjelp for meg, har alltid vært å tenke:
- Hvordan ville jeg selv- på samme alder - ønsket å bli behandlet i denne situasjonen?
Samtidig: det hender vi trør feil, jeg har selv gjort det. Hva gjør vi da?
- Be barnet om tilgivelse!
I tillegg: reflekter, reflekter, reflekter. ”Hvis jeg befinner meg i denne situasjonen en annen gang, hvordan ville jeg ideelt sett løst den?” Slik jeg ser det, er refleksjon over handlingene våre den beste metoden for positive endringer.
Lykke til!
Annlaug