Spørsmål og svar

?Spørsmål

Jeg har en sønn som har gått i barnehage nesten et år. Når har vi sommerferie og gruer oss til august når det starter igjen. Saken er at han ikke vil til barnehagen i det hele tatt. Det har vært masse drama hele året. Jeg har ikke t vondt ord å si om noen av de voksne i barnehagne, men poden vil rett og slett ikke dit og det er gråting hver dag. Jeg har forsøkt det meste. Vi har vært der lenge, vi har gått fort og brutalt, vi har hatt med oss andre barn hjem for å stifte vennskap, men ingen ting hjelper på problemet "gutten vil ikke i barnehagen". Han har det ikke ille der, han har venner, blir ikke mobbet, men det er en kamp daglig! Personalt i barnehagen bruker 06 og tipset om at jeg kanskje burde skrive dere. Så nå har jeg meldt meg inn og håper dere har noen kloke råd :-)

Beste hilsener Trine.

!Svar

Hei Trine! Stakkars deg og stakkars ham! Her kommer en liten historie som jeg mener har relevans 

for din situasjon. I utgangspunktet var situasjonen temmelig lik den du beskriver. Jeg begynte i en ny jobb midt i barnehageåret. På «min» avdeling var det ei lita jente, på tre år. I følge personalet hadde hun grått siden hun begynte om høsten. Hun gråt både hjemme og i barnehagen og hun ville på ingen måte være der. Lang historie kort: vi fikk hjelp utenfra (med foreldrenes velsignelse, selvsagt) og vi fikk god hjelp. Målet i første omgang var å finne ut hvorfor hun gråt. Vi startet med å observere henne systematisk gjennom hele dagene. Vi noterte oss når hun begynte å gråte, når hun evt sluttet og om det fantes situasjoner hun IKKE gråt i. Allerede mens vi holdt på, fant vi noe interessant som førte oss videre. Hun gråt utelukkende i situasjoner som IKKE var styrt av voksne som for eksempel frilek ute og inne, de såkalte «overgangssituasjonene (gå på do, gå ut i garderoben osv) og hun gråt i nye situasjoner som ikke ble forklart skikkelig. Hun gråt ikke i samlinger, formingsaktiviteter som var ledet av en voksen og liknende. På bakgrunn av disse observasjonene var det nærliggende å tro at hun var utrygg når det ikke var en voksen i nærheten.

Dermed snudde vi oss rundt og endret litt på organiseringen for en periode. En voksen (den hun virket mest trygg på) fikk som oppgave å utelukkende være sammen med henne. Hun kom på jobb når jenta kom og gikk når hun ble hentet. Hun satt med henne under frokosten, lekte med henne både ute og inne og de to var mye alene. Etter hvert ble andre barn forsiktig ønsket velkommen, men fremdeles hadde hun «sin egen» voksen. 

Dette er en solskinnshistorie: DET TOK EN UKE. 

Etter én uke var gråtingen over. Hun kom glad og fornøyd i barnehagen, lekte med andre barn gjennom dagen og hadde mye å fortelle når hun ble hentet. 

Idé: Hva om personalet i «din» barnehage forsøker noe liknende? Det KAN jo hende at de- gjennom observasjon- finner svaret og dermed kan hjelpe gutten din. 

Håper dette var til noe hjelp ... Annlaug