Mistanke om misshandling

?Spørsmål

Hei, jeg har et dilemma jeg ikke helt vet hvordan jeg skal løse. Jeg er relativt ny i jobben som styrer og har ansatt en ped leder som er enda nyere enn meg. Hun kommer rett fra Høgskolen og min teori er at en del nyutdannede ser etter problemer. Når man ser etter problemer finner man stort sett problemer og det er nettopp hva hun har funnet. Problemer. Hun er overbevist om at en liten jente er utsatt for seksuelle overgrep, noe jeg tror er vill fantasi ettersom jeg er overbevist om det motsatte. Hun viser til en del symptomer, som i og for seg virker greie nok (jenta har begynt å tisse på seg igjen f eks.), men jeg er helt overbevist om at hun tar feil uten at jeg helt kan sette ord på hvorfor. For å gå videre med dette tenker jeg at man MÅ være ganske sikker i sin sak. Man går liksom ikke til foreldre og sier "du, jeg tror du misbruker barnet ditt jeg, hun tisser på seg og er ikke så glad i å bli skiftet på" om man ikke er veldig sikker. Jeg er klemt litt i et hjørne her, for jeg må jo ta ansattes bekymringer på alvor. Har du noen gode råd?

Hilsen
Lars

!Svar

Hei Lars!

Her tror jeg det blir viktig å holde tunga rett i munnen… Din teori om at en del nyutdannede ser etter problemer er jeg nok ikke umiddelbart enig i, da min erfaring er at en del mennesker er problemfokusert. Andre mennesker er i den motsatte enden av skalaen; ”vil ikke se, vil ikke høre”. Vi befinner oss alle et eller annet sted på aksen mellom disse to ytterpunktene, noe som farger hvordan vi oppfatter det som skjer rundt oss. Over til saken din:



Det har alltid vært viktig for meg å skille mellom hva vi i barnehagen har spesialkompetanse på og når vi trenger hjelp fra eksperter. Jeg har vært med på å sende bekymringsmelding til barnevernet flere ganger. Det er aldri hyggelig, men av og til nødvendig. Det som har hjulpet meg i disse situasjonene, har vært vissheten om hva som var jobben min og hvor jeg hadde *min kompetanse*. Barnehagen er god på å observere barn samt følge barns utvikling tett – på alle områder. Vi er gode på å registrere tegn på
avvik fra ”normalen”. Det vi derimot ikke er eksperter på, er å tolke det vi observerer og fastslå årsaken til problemene. Med andre ord; det er ikke vi som skal stille ”diagnosen”. *Vi *ser etter symptomer på forstyrrelser i barnas utvikling og atferd, og vi kan gjøre oss noen tanker, men det er også alt. I forhold til ditt problem blir det uhyre viktig å hold disse tingene fra hverandre. Ut fra det lille du forteller, synes jeg det virker som om din kollega har et temmelig spinkelt grunnlag for sin mistanke. Samtidig må jeg ta høyde for at hun eventuelt er en person som ”ser” mye og kan ha rett. Men: basert på det du forteller tenker jeg at det finnes mange potensielle forklaringer på hvorfor denne jenta har begynt å tisse på seg igjen eller hvorfor hun ikke liker å bli skiftet på.



For å både ivareta din kollega (vise at du tar henne alvorlig), samt for å sikre at du har nok informasjon selv, ville jeg foretatt systematisk observasjon av dette barnet, i alle situasjoner og over tid. Observasjonene bør gjennomføres av personer som ikke nødvendigvis deler din kollega sin bekymring (dette fordi hennes utgangspunkt sannsynligvis vil ”farge” det hun ser). Hvis dere så gjennom observasjon avdekker tydelige tegn på at noe er ”galt”, ville jeg først tatt dette opp med foreldrene (NB! uten å indikere årsaken) og foreslått oppmelding til PPT. Dette må foreldrene godkjenne. Om de nekter dette og dere fremdeles føler at noe må gjøres, så ta en telefon til barnevernstjenesten og skisser problemet. De vil gi deg råd om hvordan dere skal håndtere dette og de kan vurdere om det er grunnlag for å sende bekymringsmelding til dem. Lykke til!

Annlaug