Konsekvens eller straff?

?Spørsmål

Andre året mitt på Uis hadde vi forelesning med deg. Du pratet om forskjellen på konsekvens og straff. Dette er nå et samtaleemne i barnehagen. Hva er egentlig forskjellen? Hvis et barn biter og blir satt i garderoben sammen med en voksen, er det da en straff eller en konsekvens? Vi kom fremtil at straff alltid er negativt, mens en konsekvens kan være både positiv og negativ.

Håper på oppklarende svar

Tonje 

!Svar

 Hei Tonje!

Jeg har sikkert sagt noe sånn som at ”jeg tror ikke på straff, jeg tror på konsekvenser av handlinger”. Med det mener jeg: Jeg har ikke tro på ”gammeldagse” straffereaksjoner a la: gå på rommet, snu stolen fra bordet, husarrest, skammekrok el. l. Jeg tror ikke barn lærer noe særlig av dette. (bortsett fra den skjulte læringen som er temmelig negativ) Jeg tror på direkte konsekvenser når barn gjør noe ”galt”. Har du ødelagt et sandslott, bør du være med å bygge det opp igjen, har du stjålet, bør du levere tilbake igjen, har du vært slem mot noen, bør du ”gjøre det godt igjen”. Og: jeg tror på samtalen. Så fort barnet er stort nok til å forstå deler av det som blir sagt, så tror jeg på samtalen. En alvorlig samtale hvor vi går gjennom det som har skjedd, hvor den voksne forklarer hvorfor dette er galt og barnet får anledning til å komme med sin versjon. Med litt større barn kan en invitere barnet selv til å finne løsninger. ”Hvordan kan vi ordne opp i dette?” Min erfaring er at barn ofte er mer enn villige til å gjøre opp for seg og de kan ha gode forslag.

Barn som biter er som regel små barn. De må selvsagt fjernes fra situasjonen (helst før det skjer). Kort og brutalt. Et tydelig ”Nei” er også på sin plass, tenker jeg. Hvorvidt det er en naturlig konsekvens å bli plassert i garderoben sammen med en voksen, er jeg usikker på. Det å bli stoppet, akkompagnert av ”Nei!”, oppleves nok som straff nok for barnet.

Samtalen, ”Nei!”, et strengt ansikt, bygge opp det en har ødelagt, levere tilbake det en har tatt… alt dette oppleves nok som straff, men står mer i direkte forhold til det barnet har gjort.

Dette tror jeg på. Det er konsekvenser.

I barnehagen skal vi hjelpe barna i å utvikle empati og gode sosiale ferdigheter. Da er det lurt å tenke: ”Hvordan ville jeg, på samme alder, i denne situasjonen; ønsket at den voksne skulle oppføre seg? Hva må til for at jeg ønsker å endre atferd og forbedre meg? Voksne og barn er ikke så forskjellige. Grenser og konsekvenser må gis på måter som ivaretar barnet i situasjonen. Får vi det til, handler vi ”pedagogisk taktfullt”. Det er noe vi bør arbeide mot – alltid.

Lykke til!

Annlaug